Jeg har vert her en gang før, og valgt en vei, en vei jeg fulgte lenge før jeg begynte å tvile på om den var den riktige.
Jeg tok en U-sving å løp tilbake til dette veiskille.
Nå må jeg velge vei igjen.
Den ene er en lang og tung vei. Den er hard å lover om knall og fall. Men den er ikke ensom! Vi er mange som skal denne veien, og alle sliter seg fram med pågangsmot og styrke. Langs denne veien er det en masse fantastiske ting å oppleve mellom basketakene.
Den andre veien er en kort og enkel vei. Den er det bare å rusle fram på. Det er som en evig nedoverbakke. Men her er jeg ensom. Jeg går alene. Støter bare på noen få som prøver å stille seg i veien min og få meg til å snu. Denne veien ser lys å enkel ut fra starten, men når du har gått et stykke på den, lukker treerne seg bak deg og de blir mørkt og dystert. Denne veien blir smalere og smalere helt til den ender brått i intet.
Noen dager tar jeg et par steg ut på den lange veien, men trekker meg tilbake, usikker.
Andre dager tar jeg noen steg ut på den korte veien, men trekker meg tilbake, Erfaring.
Jeg vet hva som er den riktige veien, alikevell er den så vanskelig å legge seg helhjertet ut på. Den korte er så forlokkende, selv om jeg vet den ender i intet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar