Jeg husker så godt det året jeg ikke red. Det var det året jeg ble syk.
Jeg husker jeg en kveld kikket på en sånn type video som jeg legger ut ved dette inlegget. Det var den første gangen jeg gråt under sykdommen. (Jeg pleide aldri å gråte fordi jeg var nummen og følelsesløs.)
Jeg savnet det så utrolig mye. Alle minnene fra sommrene da vi galloperte opp sommerbeite. Alle timene tilbrakt i stallen med venniner mens vi holdt på le oss ijæl hvert 10. minutt. Og ikke minst den følelsen av å sitte på hesteryggen.
Jeg husker også en av de første dagene etter jeg kom hjem fra innleggelsen, da jeg stod i stallen å koste med en av hestene. På radioen spilte de "I\m coming home" (legger ved sangen) Ordene i refferenget symboliserte enda mer at jeg for første gang følte meg som meg selv igjen og at jeg var kommet hjem!
Da var jeg rask med en gang jeg fikk klarsignal av legen til å starte å ri igjen!
Tankene min spinner ofte rundt i negativitet og hvordan beholde kontroll på alt hele tiden. Men når jeg er på hesteryggen eller håndterer dem i det hele tatt, forsvinner alt dette og jeg lever totalt "in the moment". Det er herlig! Heeelt stille og fredfullt.
Som sagt det er den ene tingen som virkelig gir meg ekte lykke. Og det forundrer meg ikke om det er den ene tingen som holder meg oppegående, haha ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar